20.desember var en vakker, klar dag. Tåken hadde lettet og sola skinte fra en skyfri himmel. Den hvite puddermyke snøen lå på markene. Frosne vanndråper hang på greinene og speilte det vakre landskapet. Spillenissen og Nisse-Per gikk inn i reinsdyrstallen og valgte seg ut hver sitt reinsdyr. "Hallo, hallo!" sa Nissefar. Spillenissen og Nisse-Per hoppet i været av den varme stemmen hans. De hadde ikke sett at han var der, han hadde sittet så stille i en krok. "Nå håper jeg at dere ikke røper at dere er nisser, og så ta på dere menneskeklær, er dere snille. Hvis dere er helt sikre på at dama er mor til Lise, må dere ta henne med hit. Og så vær litt forsiktig når dere snakker med henne. Ikke bus ut med alt på en gang," formante Nissefar. Spillenissen og Nisse-Per nikket før de satte seg på hver sitt reinsdyr å fløy av gårde. Etter å ha reist over vakker natur, stormfulle hav og store skremmende byer, var nissene endelig fremme i Norge.
mandag, desember 20, 2004
fredag, desember 17, 2004
julekalender for helga
Gralla med dagen Tine!!! Du e supersøde ;) (mix av Linn og Høle der ja :P) Men fårr å sei så eg ville sagt, du e den beste, du e fantastiske, vidunderlige og utroligt gode!!
19.desember
Spillenissen og Nisse-Per satt i hulen deres og spilte sjakk, da Nissefar kom på et uventet besøk. "Hallo, Hallo," sa han med den varme stemmen hans og satte seg ned ved siden av Spillenissen. "Jeg har et oppdrag til dere to," sa Nissefar. Spillenissen og Nisse-Per så på ham med spenning i øynene. De hadde ventet hele måneden på å få et oppdrag. "Dere har vel hørt om Lise?" spurte Nissefar. "Ja," svarte de i kor, og Nissefar nikket. "Der skjønner det, at Lise har ladri sagt at foreldrene hennes er døde. Hun har bare sagt at de forsvant. Selvfølgelig kunne de vært døde, men det tror nemlig ikke jeg. Nisse-Lars fortalte meg om et halvt hjertesmykke som lise har rundt halsen. Han fortalte at mora hennes sikkert har den andre delen av det, og det var da jeg kom til å tenke på en av mine mange turer rundt om i de tusen hjem. Hvert år reiser jeg nemlig forbi et lite, koselig hus. Huset er alltid så vakkert pyntet med julelys, engler og nisser at jeg alltid tar en ekstra titt på det. Der sitter det alltid en ung dame, alene foran peisen. Jeg har hørt at hun fikk hukommelsestap etter ei tragisk ulykke og at det eneste hun har igjen fra hennes tidligere liv, er et halvt gullhjerte som hang rundt halsen hennes etter ulykken. Ryktene sier at det kanskje går et barn og venter på henne, med den andre delen av gullsmykket, men ingen vet noe sikkert. Det kan selvfølgelig ikke jeg heller gjøre, og det kan jo bare være en tilfeldighet, men er dere ikke enige? Det kan virkelig virke som om hun er moren til Lise. Det er nemlig her dere to kommer inn i saken. Dere må reise til dette koselige huset og se om det er henne," fortalte Nissefar. "Men hvordan kan vi vite om det er henne?" spurte Nisse-Per, ennå forundret og trollbundet av Nissefars historie. "Dere må ta med dere smykket til Lise, og se om det passer i sammen med morens," svarte Nissefar. "Og en ting til, ikke si dette til en eneste sjel. Vi vil jo ikke at Lise skal få falske forhåpninger!" Spillenissen og Nisse-Per nikket alvorlig. "Men hvordan skal vi få tak i hjertesmykket til Lise?" spurte Spillenissen. "Det glemte jeg nesten av, jeg har det her!" Nissefar ga smykket til Spillenissen, som tenkte stille i sitt sinn på hvordan Nissefar hadde fått tak i det.
18.desember
"Men, men hva er i veien med deg Lise? Du gråter jo," spurte Nisse-Lars. Lise satt nemlig i sengen sin og hulket. Tårene rant ned på de røde skinnene hennes. Øynene, som de siste dagene hadde vært fulle av glede, var nå triste og blanke. "Jeg, jeg har mistet smykket mitt. Gullsmykket mitt. Det jeg må ha fått av mor. Det er det kjæreste jeg eier og nå er det borte," hulket Lise. "Så, så, vi finner det nok," trøstet han. "Det ligger sikkert her en plass." De begynte å lete etter det. Under bord og stoler og oppå hyller og skap. De snudde hele hula hans på hodet. Ransakte hver tomme av rommet. Til slutt hadde de lett så lenge og så godt, at gullsmykket umulig kunne ligge i hytta, hvis det ikke hadde blitt usynlig da. Lise hadde ennå tårer i øynene og Nisse-Lars visste ikke sine arme råd. Men det var da han plutselig kom på hestehalen. Han måtte jo ut å hente strå. Det kunne ikke vente et sekund lenger. Det hadde gått alt for lenge allerede.
Nisse-Lars skyndte seg ut av hytta og hentet graset. Han tok det med inn i hytta og hang det foran peisen, som han fyrte ekstra godt opp. Heldigvis var Lise så knust over smykket sitt at hun ikke spurte hva graset var til. Hun måtte jo ikke få vite om gyngehesten. Den var jo topphemmelig. Spesielt siden det var henne de skulle gi den til.
17.desember
"Nei, nei, nei og atter, atter nissenei!" Utbruddet fra Lillenissen hadde vekket Nisse-Lars opp fra tankene hans. Han hadde fundert over hva Nissefar hadde ment i går, men han kunne ikke finne noen svar. De var i verksteden og la siste verk på gyngehesten. Den var snart ferdig. Nå gjenstod det bare å male den. "Halen, vi har glemt halen," skrek Lillenissen. Den ellers så pipete stemmen hans hadde et snev av panikk i seg, og med god grunn. Halen, som måtte lages av tørket gras, strå og greiner var det ingen som hadde tenkt på. Ikke bare var det vanskelig å finne gras under den 1&Mac218;2 meter dype snøen, men hvis de først fant noe, var det helt sikkert vått og måtte tørkes. Tørkinga burde minst vare i to uker og nå var det så vidt en uke igjen til jul. "Hva skal vi gjøre?" var de paniske ordene om kom ut fra nissemunnene. Alle tenkte så det gnaget, helt til Lillenissen sa: "Det er ingen annen løsning enn å hente gras å tørke det så godt som vi kan. Vi får bare fyre veldig godt i peisen og håpe på det beste. Hvis det ikke er noen som har en bedre ide da!" De andre nissene nikket og Nisse-Lars sa: Jeg kan gjøre det jeg. Jeg går og henter gras i morgen den dag.
19.desember
Spillenissen og Nisse-Per satt i hulen deres og spilte sjakk, da Nissefar kom på et uventet besøk. "Hallo, Hallo," sa han med den varme stemmen hans og satte seg ned ved siden av Spillenissen. "Jeg har et oppdrag til dere to," sa Nissefar. Spillenissen og Nisse-Per så på ham med spenning i øynene. De hadde ventet hele måneden på å få et oppdrag. "Dere har vel hørt om Lise?" spurte Nissefar. "Ja," svarte de i kor, og Nissefar nikket. "Der skjønner det, at Lise har ladri sagt at foreldrene hennes er døde. Hun har bare sagt at de forsvant. Selvfølgelig kunne de vært døde, men det tror nemlig ikke jeg. Nisse-Lars fortalte meg om et halvt hjertesmykke som lise har rundt halsen. Han fortalte at mora hennes sikkert har den andre delen av det, og det var da jeg kom til å tenke på en av mine mange turer rundt om i de tusen hjem. Hvert år reiser jeg nemlig forbi et lite, koselig hus. Huset er alltid så vakkert pyntet med julelys, engler og nisser at jeg alltid tar en ekstra titt på det. Der sitter det alltid en ung dame, alene foran peisen. Jeg har hørt at hun fikk hukommelsestap etter ei tragisk ulykke og at det eneste hun har igjen fra hennes tidligere liv, er et halvt gullhjerte som hang rundt halsen hennes etter ulykken. Ryktene sier at det kanskje går et barn og venter på henne, med den andre delen av gullsmykket, men ingen vet noe sikkert. Det kan selvfølgelig ikke jeg heller gjøre, og det kan jo bare være en tilfeldighet, men er dere ikke enige? Det kan virkelig virke som om hun er moren til Lise. Det er nemlig her dere to kommer inn i saken. Dere må reise til dette koselige huset og se om det er henne," fortalte Nissefar. "Men hvordan kan vi vite om det er henne?" spurte Nisse-Per, ennå forundret og trollbundet av Nissefars historie. "Dere må ta med dere smykket til Lise, og se om det passer i sammen med morens," svarte Nissefar. "Og en ting til, ikke si dette til en eneste sjel. Vi vil jo ikke at Lise skal få falske forhåpninger!" Spillenissen og Nisse-Per nikket alvorlig. "Men hvordan skal vi få tak i hjertesmykket til Lise?" spurte Spillenissen. "Det glemte jeg nesten av, jeg har det her!" Nissefar ga smykket til Spillenissen, som tenkte stille i sitt sinn på hvordan Nissefar hadde fått tak i det.
18.desember
"Men, men hva er i veien med deg Lise? Du gråter jo," spurte Nisse-Lars. Lise satt nemlig i sengen sin og hulket. Tårene rant ned på de røde skinnene hennes. Øynene, som de siste dagene hadde vært fulle av glede, var nå triste og blanke. "Jeg, jeg har mistet smykket mitt. Gullsmykket mitt. Det jeg må ha fått av mor. Det er det kjæreste jeg eier og nå er det borte," hulket Lise. "Så, så, vi finner det nok," trøstet han. "Det ligger sikkert her en plass." De begynte å lete etter det. Under bord og stoler og oppå hyller og skap. De snudde hele hula hans på hodet. Ransakte hver tomme av rommet. Til slutt hadde de lett så lenge og så godt, at gullsmykket umulig kunne ligge i hytta, hvis det ikke hadde blitt usynlig da. Lise hadde ennå tårer i øynene og Nisse-Lars visste ikke sine arme råd. Men det var da han plutselig kom på hestehalen. Han måtte jo ut å hente strå. Det kunne ikke vente et sekund lenger. Det hadde gått alt for lenge allerede.
Nisse-Lars skyndte seg ut av hytta og hentet graset. Han tok det med inn i hytta og hang det foran peisen, som han fyrte ekstra godt opp. Heldigvis var Lise så knust over smykket sitt at hun ikke spurte hva graset var til. Hun måtte jo ikke få vite om gyngehesten. Den var jo topphemmelig. Spesielt siden det var henne de skulle gi den til.
17.desember
"Nei, nei, nei og atter, atter nissenei!" Utbruddet fra Lillenissen hadde vekket Nisse-Lars opp fra tankene hans. Han hadde fundert over hva Nissefar hadde ment i går, men han kunne ikke finne noen svar. De var i verksteden og la siste verk på gyngehesten. Den var snart ferdig. Nå gjenstod det bare å male den. "Halen, vi har glemt halen," skrek Lillenissen. Den ellers så pipete stemmen hans hadde et snev av panikk i seg, og med god grunn. Halen, som måtte lages av tørket gras, strå og greiner var det ingen som hadde tenkt på. Ikke bare var det vanskelig å finne gras under den 1&Mac218;2 meter dype snøen, men hvis de først fant noe, var det helt sikkert vått og måtte tørkes. Tørkinga burde minst vare i to uker og nå var det så vidt en uke igjen til jul. "Hva skal vi gjøre?" var de paniske ordene om kom ut fra nissemunnene. Alle tenkte så det gnaget, helt til Lillenissen sa: "Det er ingen annen løsning enn å hente gras å tørke det så godt som vi kan. Vi får bare fyre veldig godt i peisen og håpe på det beste. Hvis det ikke er noen som har en bedre ide da!" De andre nissene nikket og Nisse-Lars sa: Jeg kan gjøre det jeg. Jeg går og henter gras i morgen den dag.
onsdag, desember 15, 2004
hehe..nå komme litt mer julekalender
16.desember
Nisse-Lars så ned på Lise. Hun lå og sov i hula hans med ett stort smil rundt munnen. Han tenkte på hvor glad hun hadde vært i går, og hvor glad hun ville bli på julaftenen. Nissene hadde nemlig funnet ut at Lise skulle få den spesielle julepresangen. Den fine gyngehesten, som de hadde jobbet med siden 6.desember. "Nisse-Lars, Nisse-Lars," peste Lillenissen. Han kom busende inn i hula. Nisse-Lars så på han og spurte: "Er det noe i veien Lillenisse?" Lillenissen hev etter pusten og sa: "Nissefar vil snakke med deg. Han skulle møte deg på nissekafeen,"Nisse-Lars forstod ingenting. Hvorfor ville Nissefar snakke med ham? Han satt på nissekafeen og ventet. Han gruet seg litt også. Han var jo nemlig så sjenert og likte ikke å få mye oppmerksomhet. I alle fall ikke fra Nissefar. "Hei, hei," sa Nissefar med den varme stemmen hans, mens han kom inn i nissekafeen. Han satte seg overfor Nisse-Lars og smilte alvorlig til ham. "Du skjønner det Nisse-Lars, jeg tror vi to må snakke litt sammen om Lise. Du forstår vel at Lise ikke kan bo her i nissedalen for alltid. Og etter som jeg forstår, kan vi ikke sende henne tilbake til dem hun bodde hos før. Etter min mening må vi finne de ordentlige foreldrene hennes, og sende henne hjem der!" sa Nissefar. "Men, men, finne foreldrene hennes? Er ikke de døde da?" stammet Nisse-Lars forvirret. "Det er det aldri noen som har sagt, og jeg har en veldig stor anelse om at de er i live. Jeg tror nemlig at de sitter og lengter etter datteren deres akkurat nå," sa Nissefar med et hemmelighetsfullt smil.
15.desember
"Oooooooouuuhhh!" skrek Lise. Alle nissene hadde fått fri i dag, bare for å være sammen med Lise. Det var nesten som om de kranglet om å få være mest med henne, men bare nesten. Som alltid før var nissene greie og snille, både mot hverandre og mot Lise. Akkurat nå var de i akebakken. De akte på de slitne, men gode trekjelkene. Alle lo og hadde det moro. Lise trodde aldri hun hadde hatt det så fint før. Hun hadde til og med fått en flunkende ny kjelke. En forhåndsjulegave, hadde nissene forklart. Lise hadde takket dem tusen ganger, for noe så fint hadde hun aldri fått før. Hun visste ikke engang om hun hadde fått en julepresang, og nå fikk hun en forhåndsjulegave. Det var rett og slett utrolig.Nisse-Lars gikk ned til verkstedet. Det hadde vært en kjempekjekk dag, men nå var han trøtt og sliten. Stjernene blinket på den mørke, klare himmelen, og tydet på at snøværet snart ville ta slutt. Det var 15.desember i dag. Det var den dagen de alltid pleide å finne ut hvem som skulle få den spesielle julegaven. Men i dag hadde nissene nesten glemt det av. De hadde vært så opptatt av å ha det gøy sammen med Lise, men heldigvis hadde de husket det, og nå skulle de møtes i verksteden for å finne det ut…
14.desember
Det snødde. Lufta var full av mjuke snøflak som danset i lufta. Snømengden steg faretruende fort, og Lise var litt redd for at de skulle snø inne. Hun ville så gjerne gå ut og treffe de andre nissene. "Ikke vær redd, det snør nesten alltid slikt her i nissedalen," beroliget Nisse-Lars. "Kom, la oss gå ut og se om Nissefar har samlet de andre," Lise og Nisse-Lars gikk ut i snøværet. Snøen la seg som perler i håret deres. Nede på sletta hadde nissene samlet seg i en stor rød flekk. Alle snakket og hvisket sammen. For ingen kunne forstå hva som skulle skje nå. "I dag har jeg en gledelig nyhet å komme med," sa Nissefar. Nissene ble helt stille da de hørte stemmen hans og spenningen dirret i lufta. "Det har seg slik at en liten jente har kommet til nissedalen. Hun er 10 år gammel, og jeg vil at alle skal ta godt vare på henne. Sånn Lise, nå kan du vel komme opp hit lik at de andre kan se deg," sa Nissefar. Nissene delte seg i to og dannet en liten vei til Lise. "Kom an nå," sa Nisse-Lars til henne. Lise trakk pusten dypt og begynte å gå opp mot Nissefar. Nissene jublet og klappet for henne og Lise ble både flau og stolt. Men mest av alt var hun glad. Hun kunne ikke huske at noen hadde vært så snille og greie mot henne før, og hun gledet seg virkelig til å feire jul sammen med alle de snille nissene i nissedalen.
13.desember
"Men du og du, hvorfor sa du ikke bare dette med en gang?" spurte Nissefar. Nisse-Lars var inne i hulen til Nissefar. Det var den koseligste hulen i nissedalen, med vakre tremøbler, myke puter, sommerblomster, flere stearinlys, noen røde gardiner og det beste av alt, små tegninger som alle verdens barn hadde tegnet til ham. Da Nisse-Lars først kom inn, måtte han bare stå å se på de fine barnetegningene. Det tok lang tid før han klarte å si hva han ville. Men nå hadde han gjort det. Mens svetten piplet ut fra pannen og hendene skalv hadde han stammet frem hele historien om Lise og stjelingen. Aldri hadde han vært så redd. Men så hadde han heller aldri ventet at Nissefar skulle smile til han slik han gjorde nå. "Jeg eh… jeg hadde ha…jeg turde ikke, d det er vel ikke lov til å… til å, eh…ta med fremmede inn i nissedalen," stammet Nisse-Lars. "Selvfølgelig vil vi ikke at alle og enhver skal komme til nissedalen, men det viktigste er jo å hjelpe andre og å være snille mot hverandre. Og det er jo akkurat det du har gjort. Ikke vær så redd, alle ville ha gjort det samme. I alle fall håper jeg det, for hvis ikke hadde jeg virkelig sveket i oppdragelsen av dere nisser. Hvis noen hadde latt et utsultet barn ligge alene igjen i skogen vet jeg ikke hva jeg hadde gjort," beroliget Nissefar. Nisse-Lars så på ham med våte øyne. "Men jeg stjal jo og alt," stammet han. "Jeg skal være enig om at det er dumt å stjele, men for en så god sak, gjør det ingenting. Det var jo ikke mye du tok heller!" sa Nissefar. "Men nå tror jeg at du må komme deg hjem til Lise, og i morgen lar jeg hele nissedalen få møte henne. Å så ordner vi med at hun får enn riktig vakker jul med masse gaver og kjærlighet, ikke sant?" "Jo da," sa Nisse-Lars, før han skyndte seg ut i snøværet.
Nisse-Lars så ned på Lise. Hun lå og sov i hula hans med ett stort smil rundt munnen. Han tenkte på hvor glad hun hadde vært i går, og hvor glad hun ville bli på julaftenen. Nissene hadde nemlig funnet ut at Lise skulle få den spesielle julepresangen. Den fine gyngehesten, som de hadde jobbet med siden 6.desember. "Nisse-Lars, Nisse-Lars," peste Lillenissen. Han kom busende inn i hula. Nisse-Lars så på han og spurte: "Er det noe i veien Lillenisse?" Lillenissen hev etter pusten og sa: "Nissefar vil snakke med deg. Han skulle møte deg på nissekafeen,"Nisse-Lars forstod ingenting. Hvorfor ville Nissefar snakke med ham? Han satt på nissekafeen og ventet. Han gruet seg litt også. Han var jo nemlig så sjenert og likte ikke å få mye oppmerksomhet. I alle fall ikke fra Nissefar. "Hei, hei," sa Nissefar med den varme stemmen hans, mens han kom inn i nissekafeen. Han satte seg overfor Nisse-Lars og smilte alvorlig til ham. "Du skjønner det Nisse-Lars, jeg tror vi to må snakke litt sammen om Lise. Du forstår vel at Lise ikke kan bo her i nissedalen for alltid. Og etter som jeg forstår, kan vi ikke sende henne tilbake til dem hun bodde hos før. Etter min mening må vi finne de ordentlige foreldrene hennes, og sende henne hjem der!" sa Nissefar. "Men, men, finne foreldrene hennes? Er ikke de døde da?" stammet Nisse-Lars forvirret. "Det er det aldri noen som har sagt, og jeg har en veldig stor anelse om at de er i live. Jeg tror nemlig at de sitter og lengter etter datteren deres akkurat nå," sa Nissefar med et hemmelighetsfullt smil.
15.desember
"Oooooooouuuhhh!" skrek Lise. Alle nissene hadde fått fri i dag, bare for å være sammen med Lise. Det var nesten som om de kranglet om å få være mest med henne, men bare nesten. Som alltid før var nissene greie og snille, både mot hverandre og mot Lise. Akkurat nå var de i akebakken. De akte på de slitne, men gode trekjelkene. Alle lo og hadde det moro. Lise trodde aldri hun hadde hatt det så fint før. Hun hadde til og med fått en flunkende ny kjelke. En forhåndsjulegave, hadde nissene forklart. Lise hadde takket dem tusen ganger, for noe så fint hadde hun aldri fått før. Hun visste ikke engang om hun hadde fått en julepresang, og nå fikk hun en forhåndsjulegave. Det var rett og slett utrolig.Nisse-Lars gikk ned til verkstedet. Det hadde vært en kjempekjekk dag, men nå var han trøtt og sliten. Stjernene blinket på den mørke, klare himmelen, og tydet på at snøværet snart ville ta slutt. Det var 15.desember i dag. Det var den dagen de alltid pleide å finne ut hvem som skulle få den spesielle julegaven. Men i dag hadde nissene nesten glemt det av. De hadde vært så opptatt av å ha det gøy sammen med Lise, men heldigvis hadde de husket det, og nå skulle de møtes i verksteden for å finne det ut…
14.desember
Det snødde. Lufta var full av mjuke snøflak som danset i lufta. Snømengden steg faretruende fort, og Lise var litt redd for at de skulle snø inne. Hun ville så gjerne gå ut og treffe de andre nissene. "Ikke vær redd, det snør nesten alltid slikt her i nissedalen," beroliget Nisse-Lars. "Kom, la oss gå ut og se om Nissefar har samlet de andre," Lise og Nisse-Lars gikk ut i snøværet. Snøen la seg som perler i håret deres. Nede på sletta hadde nissene samlet seg i en stor rød flekk. Alle snakket og hvisket sammen. For ingen kunne forstå hva som skulle skje nå. "I dag har jeg en gledelig nyhet å komme med," sa Nissefar. Nissene ble helt stille da de hørte stemmen hans og spenningen dirret i lufta. "Det har seg slik at en liten jente har kommet til nissedalen. Hun er 10 år gammel, og jeg vil at alle skal ta godt vare på henne. Sånn Lise, nå kan du vel komme opp hit lik at de andre kan se deg," sa Nissefar. Nissene delte seg i to og dannet en liten vei til Lise. "Kom an nå," sa Nisse-Lars til henne. Lise trakk pusten dypt og begynte å gå opp mot Nissefar. Nissene jublet og klappet for henne og Lise ble både flau og stolt. Men mest av alt var hun glad. Hun kunne ikke huske at noen hadde vært så snille og greie mot henne før, og hun gledet seg virkelig til å feire jul sammen med alle de snille nissene i nissedalen.
13.desember
"Men du og du, hvorfor sa du ikke bare dette med en gang?" spurte Nissefar. Nisse-Lars var inne i hulen til Nissefar. Det var den koseligste hulen i nissedalen, med vakre tremøbler, myke puter, sommerblomster, flere stearinlys, noen røde gardiner og det beste av alt, små tegninger som alle verdens barn hadde tegnet til ham. Da Nisse-Lars først kom inn, måtte han bare stå å se på de fine barnetegningene. Det tok lang tid før han klarte å si hva han ville. Men nå hadde han gjort det. Mens svetten piplet ut fra pannen og hendene skalv hadde han stammet frem hele historien om Lise og stjelingen. Aldri hadde han vært så redd. Men så hadde han heller aldri ventet at Nissefar skulle smile til han slik han gjorde nå. "Jeg eh… jeg hadde ha…jeg turde ikke, d det er vel ikke lov til å… til å, eh…ta med fremmede inn i nissedalen," stammet Nisse-Lars. "Selvfølgelig vil vi ikke at alle og enhver skal komme til nissedalen, men det viktigste er jo å hjelpe andre og å være snille mot hverandre. Og det er jo akkurat det du har gjort. Ikke vær så redd, alle ville ha gjort det samme. I alle fall håper jeg det, for hvis ikke hadde jeg virkelig sveket i oppdragelsen av dere nisser. Hvis noen hadde latt et utsultet barn ligge alene igjen i skogen vet jeg ikke hva jeg hadde gjort," beroliget Nissefar. Nisse-Lars så på ham med våte øyne. "Men jeg stjal jo og alt," stammet han. "Jeg skal være enig om at det er dumt å stjele, men for en så god sak, gjør det ingenting. Det var jo ikke mye du tok heller!" sa Nissefar. "Men nå tror jeg at du må komme deg hjem til Lise, og i morgen lar jeg hele nissedalen få møte henne. Å så ordner vi med at hun får enn riktig vakker jul med masse gaver og kjærlighet, ikke sant?" "Jo da," sa Nisse-Lars, før han skyndte seg ut i snøværet.
søndag, desember 12, 2004
12. luke i julekalenderen
Ryktene svirret rundt i nissedalen. Tellenissen hadde oppdaget at både mat og leker hadde forsvunnet. Ingen forstod hva som hadde skjedd. Kunne virkelig noen ha stjålet noe? Stjele, det var et ord som nissene aldri brukte. Det var ingen som noen gang hadde gjort noe så grusomt i nissedalen. Da Nisse-Lars hørte om påstandene ble han enda mer redd enn før. Hva skulle han gjøre? Hvis han sa at det var han som hadde gjort det, hvordan skulle han forklare det. Hvordan skulle han forklare at han hadde tatt ei dukke. Han kunne jo ikke fortelle om Lise. Eller kanskje han kunne det, kanskje han måtte… Og hva hvis Lillenissen sladret på ham? Tung til sinns gikk han rundt i nissedalen og hørte på alle ryktene, uten å vite hva han skulle gjøre. Men så hørte han noen si at det var Lillenissen som hadde gjort det. Noen hadde visst sett han komme ut fra lekelageret. Det hadde han ikke tenkt på en gang. At noen andre skulle få skylden for det han hadde gjort var jo helt forferdelig. Det kunne ikke skje. Han var nødt til å tilstå, og han lovet seg selv å gjøre det i morgen.
lørdag, desember 11, 2004
11. luke i julekalenderen
11.desember var en vakker dag i nissedalen. Sola skinte fra en krystallklar, blå himmel. Snøen glinset som om den var dekket med diamanter og noen småfugler kvitret vakre julesanger. Dvergnissene prøvde ut skøytene på den islagte elva og alle så ut til å ha det like moro som alltid. Utenom Nisse-Lars. Han og Lise satt inne i hula hans og Nisse-Lars skjemtes ennå over hva han hadde gjort. "Tusen takk for den fine dukken jeg fikk," sa Lise. "Det var ingenting…" stammet Nisse-Lars. "Du har ingen anelse om hvor glad jeg ble!" fortsatte hun. Nisse-Lars så på henne, øynenes hennes strålte av glede der hun satt og lekte med dukken. Kanskje det han hadde gjort ikke var så ille allikevel? Han hadde jo gjort det for å glede Lise, ei jente som nesten bare hadde møtt motgang og sorg i livet. Han hadde jo ment det godt. Det eneste han ville var jo å dele litt av den gleden og kjærligheten nissene hadde. Men det var ikke den rette måten å gjøre det på. Det var helt klart. Han burde ha funnet en annen løsning…
fredag, desember 10, 2004
10. luke i julekalenderen
"Hva gjør du her?" spurte lillenissen. "Eh….eeeeeh…" stammet Nisse-Lars. Han hadde sneket seg inn i lekelageret for å hente en dukke til Lise, og ble bokstavelig talt tatt på fersken med ei dukke i hånden. "Har du begynt å leke med dokker," tøyset Lillenissen. Det var slik det var i nissedalen. Alle var så snille og greie mot hverandre at ingen i det hele tatt kunne mistenke noen for stjele noe. Nisse-Lars rødmet, hva hadde han gjort? Hadde han virkelig gjort noe så forferdelig som å stjele. Svaret var ja, han hadde gjort noe så grusomt som ingen før hadde gjort i nissedalen. "Nei jeg har ikke det, jeg ville bare, eh, jeg ville bare…" Nisse-Lars klarte ikke å si noe, øynene hans var blanke av tårer og han hadde en klump i halsen som han ikke kunne bli kvitt. Han skjemtes så over hva han hadde gjort at han ikke visste hva han skulle gjøre. Det endte med at han sprang ut med dukken i handa og gråten i halsen og lot lillenissen stå forvirret igjen.
torsdag, desember 09, 2004
9. luke i julekalenderen
Tung til sinns gikk Nisse-Lars mot kjøkkenhulen. Han tenkte på den triste historien til Lise. Han kunne ikke forestille seg at noen kunne ha det så vondt. Selv hadde han aldri hatt annet enn glede og kjærlighet i livet. Selv om desember måned var travel, hadde de det alltid moro, og alle var glade i hverandre. Han kunne ikke tenke seg et liv uten julepresanger, leker og grøt. Og han ville ikke sitte å se på at Lise ødela mer av sitt liv uten disse nødvendige tingene. Det var derfor han måtte skaffe litt mat og litt leker til henne.Kjøkkenhulen var stor og varm. Nissejentene var ferdige for dagen, og Nisse-Lars var helt alene. Allikevel listet han seg bort til brødkurven. Han tok litt brød og noen ameylasser. Ameylass var en av de beste fruktene som vokste i nissedalen. Det var en oransje, oval frukt som smakte søtt og friskt. Nisse-Lars sprang ut igjen, og håpet at ingen ville se ham… I morgen ville han prøve å skaffe noen leker også.
onsdag, desember 08, 2004
8. luke i julekalenderen
Denne dagen var Nisse-Lars spent på om jenta skulle fortelle historien hennes. Hun hadde jo lovet det. Plutselig kom han på at han ikke engang visste navnet hennes og spurte med en gang. "Jeg heter Lise," sa jenta. Nisse-Lars nikket og så spørrende på henne. Han ville så gjerne høre historien hennes. "Fortell meg hvorfor du aldri har fått julepresanger," sa han. "Du skjønner det, at foreldrene mine forsvant da jeg var 3 år. Det er så lenge siden at jeg ikke en gang kan huske dem, men jeg vet at de var snille mot meg, og når jeg tenker meg om så fikk jeg sikker julepresanger av dem også. Dette smykket fikk jeg av dem," sa hun og viste Nisse-Lars et halvt hjertesmykke. "Jeg tror de har den andre halvdelen av det…Uansett, etter at de hadde forsvunnet måtte jeg bo hos Onkel Didrik og Tante Anna. De var ikke glade i meg, og behandlet meg som en slave. Barna deres ertet meg hele tiden, og til slutt klarte jeg ikke å bo der lenger. Jeg flyktet ut i skogen, og det var der jeg traff deg." Øynene til Lise var blanke av tårer, men nå smilte hun varmt til ham.
tirsdag, desember 07, 2004
7. luke i julekalenderen
Da Nisse-Lars våknet ble han helt forfjamset over skjønnheten som satt i stolen hans. Den tynne jenta fra skogen så mye bedre ut i dag. Håret var børstet og skinte som gull i solstripen som smøg seg inn i hulen. Kinnene hadde fått litt farge og de svarte ringene rundt øynene var borte. Hun så nesten ut som en engel der hun satt. "Jeg heter forresten Nisse-Lars," sa han. "Jeg er en dvergnisse, og vi dvergnisser bor i denne dalen. Bare om vinteren da, om sommeren vet jeg ikke helt hva som skjer, for da ligger vi i sommerdvale. Men i desember jobber vi hele dagen lang med å lage julepresanger til alle verdens barn. Du har helt sikkert fått flere julepresanger fra oss!" Jenta så bort på ham med triste øyne. "Jeg har aldri fått julepresanger, jeg…" sa hun gråtkvalt. Nisse-Lars så merkelig bort på henne. "Hvordan går det an, du har vel sendt inn ønskeliste…" sa han forundret. Han kunne ikke forstå at Nissefar kunne ha glemt å gi julepresang til noen. "Det er en lang historie…"svarte hun, "men kan jeg ikke fortelle deg om det i morgen. Jeg er så trett, dessuten har jeg lyst til å gå på oppdagelsestur i denne vakre dalen," Nisse-Lars nikket forståelsesfull men sa strengt: "Du kan nok ikke gå på noen oppdagelsestur. Du skjønner, jeg har ikke fortalt de andre at du er her, for jeg vet ikke hvordan de vil ta imot deg. Derfor må du holde deg her i hele dag mens jeg er og jobber. Men jeg skal ha med meg mat til deg.
mandag, desember 06, 2004
6. luke i julekalenderen
Nisse-Lars tok med seg jenta til nissedalen, men han turde ikke å vise henne til de andre. Han var redd for hva de ville komme til å si. Dessuten var han jo så sjenert, og hvis han viste henne til de andre ville han få alt for mye oppmerksomhet. Da jenta kom til nissedalen ble hun forbløffet over den vakre, fargerike naturen. "Så vakkert det er her," hvisket hun uten å se på ham. Øynene var alt for opptatte med å studere de gule skogene og de blå slettene.
"Her kan du ligge," sa Nisse-Lars til jenta. De stod inne i hulen til Nisse-Lars. Alle nissene hadde hver sin lille hule i fjellene. Hulene var vakkert innredet med tremøbler og leker. Nisse-Lars pekte mot sengen hans. Han var veldig stolt av den, fordi den var laget av fineste eik. Men det Nisse-Lars ikke kom på var at eik var et vanlig tre i byen, og det ble mer sett på som hardt enn som sjeldent. I nissedalen var det jo ikke vanlig med eik fordi de bodde så langt unna eikeskogen, og eik var et av de edleste trærne. Denne tynne jenta ville jo syntes det var mer spennende å ligge på et gult tre, men det virket ikke som om hun brydde seg om det. Hun la seg ned på den mjuke lilla mosemadrassen med en gang og sovnet på flekken.
"Her kan du ligge," sa Nisse-Lars til jenta. De stod inne i hulen til Nisse-Lars. Alle nissene hadde hver sin lille hule i fjellene. Hulene var vakkert innredet med tremøbler og leker. Nisse-Lars pekte mot sengen hans. Han var veldig stolt av den, fordi den var laget av fineste eik. Men det Nisse-Lars ikke kom på var at eik var et vanlig tre i byen, og det ble mer sett på som hardt enn som sjeldent. I nissedalen var det jo ikke vanlig med eik fordi de bodde så langt unna eikeskogen, og eik var et av de edleste trærne. Denne tynne jenta ville jo syntes det var mer spennende å ligge på et gult tre, men det virket ikke som om hun brydde seg om det. Hun la seg ned på den mjuke lilla mosemadrassen med en gang og sovnet på flekken.
søndag, desember 05, 2004
5. luke i julekalenderen
Nisse-Lars våknet av at noe raslet i sekken hans. Han reiste seg brått opp og så seg omkring. En 10-år gammel jente sto bøyd over sekken. Håret hennes var blondt og flokete og hang nedover de spinkle skuldrene hennes. De fillete klærne hennes hang løst på den tynne, lille kroppen. "Hvem er du?" spurte Nisse-Lars forsiktig. Jenta stokk til og så på ham med to store, redde øyne. Ansiktet hennes var blekt og leppene sprukne av mangel på fuktighet. I de skitne hendene holdt hun brødet til Nisse-Lars. "Jeg, jeg var så sulten," hvisket hun med en svak stemme. "Det er helt greit," sa Nisse-Lars, "bare ta brødet du, men vær så snill å sett deg ned her litt." Jenta så på han med takknemlige øyne. Hun satte seg ned og kastet seg over brødet. "Kunne trodd du ikke hadde sett mat på flere dager," spøkte Nisse-Lars mens han samlet noen greiner sammen til et bål. Men da han så de triste øynene til jenta forstod han at et ikke var noe å spøke med. Jenta var virkelig utsultet. "Du kan være med meg tilbake til nissedalen," sa Nisse-Lars etter at de hadde sittet en stund med det knitrende bålet. Jenta så usikkert på ham. "Hva mener du med nissedalen?" spurte hun. "Det får du se når du kommer dit," sa Nisse-Lars med et lurt smil.
lørdag, desember 04, 2004
4. luke i julekalenderen
I dag var nissene i full gang med å planlegge gyngehesten. Det var bare et problem. For at gyngehesten skulle se fin og naturlig ut, måtte nissene bruke vanlig brun eik. Og i nissedalen fantes det bare gule trær. Derfor ga Nissefar Nisse-Lars oppdraget med å finne eikemateriale. Niss-Lars var en veldig sjenert tømmernisse som var litt redd de andre nissene. Derfor var han bare glad for å kunne reise litt vekk i fra nissedalen. Han fikk låne et av reinsdyrene til Nissefar og fløy ut av nissedalen, over selje- og bjørkeskoger, videre over gran- og furuskoger og til slutt landet han i lønn- og eikeskogene. Det var en vakker dag. Solen skinte på den glinsende snøen og lufta var klar og kjølig. Eikeskogen var derimot varmere, spesielt når Nisse-Lars begynte å hogge i det harde treet. Han hogget og hogget, mens han nynnet på en julesang, akkompagnert av småfuglenes kvitring. Plutselig hørte han noe. Det hørtes ut som gråt. Han sluttet å hogge og så nysgjerrig rundt seg. Han hadde da sjekket at det ikke var noen i skogen, men nå kunne han tydelig høre gråt. Hvem kunne det være?
fredag, desember 03, 2004
3. luke i julekalenderen
"Vet dere hvilken dag det er i dag?" ropte Nissefar. Alle dvergnissene var samlet på den store sletta for å høre på nissefar. "JAAA!" ropte de. "Det er 3. desember!" Nissefar nikket og sa: "I dag skal vi bestemme hvordan vår spesielle julegave skal være." Nissene pleide nemlig vært år og lage en ekstra fin presang som de gav til noen de syntes trengte en ekstra pen julepresang. "Er det noen som har noen ideer?" fortsatte nissefar. Dvergnissene begynte å snakke og mumle sammen. Dette var noe de hadde tenkt på hele sommeren. "Et dukkehus" ropte lillenissen med den pipete stemmen sin. "Det hadde vi jo i fjor," svarte de andre. Mumlingen gikk videre gjennom flokken, til brillenissen ropte: "Ei bok," De andre sukket av kjedsomhet, men nå ballet forslagene seg på: "Hva med en bil." "Eller ei dukke." "En sparegris." "Nei, heller en stor teddybjørn." Nissefar ristet på hodet og sa: "Dere må komme på noe skikkelig, noe helt spesielt. Noe som barnet aldri vil glemme!" Nissene tenkte seg ennå mer om, det gjaldt jo å finne på noe ekstra fint. Men plutselig utbrøt lillenissen med den pipete stemmen: "Jeg vet det, en gyngehest!" Nissene så forbløffet på den lille nissen, det var jo en kjempegod ide. Til og med Nissefar smilte over forslaget. Noen begynte å klappe og juble og Nissefar sa: "Det var en glimrende ide, Lillenisse. Er alle enige?" Nisseflokken jublet og klappet enda mer og det var helt klart at forslaget var enstemmig.
torsdag, desember 02, 2004
2. luke i julekalenderen
Nissedalen myldret av liv og røre. Dvergnissene sprang fram og tilbake og opp og ned. Siden de var helt i begynnelsen av gavesesongen var det rot og styr om hvem skulle gjøre hva. Alle nissene hadde jo sin oppgave, men det tok litt tid å komme inn i rytmen igjen etter en lang og herlig sommerlur. De eneste som så ut til å vite hva de skulle gjøre var nissejentene. De stod og rørte i store gryter med hjemmelaget grøt, og matlukta la seg som et over lokk over dalen. De andre nissene slet litt mer. Nisse-Per og Nisse-Pål hadde med ønskelistene å gjøre, men det var ingen som visste hvor ønskelistene lå. Og uten ønskelister var det ingen av snekkernissene som visste hva de skulle lage. Dermed visste heller ikke skognissene hvilke materialer de skulle finne og tøynissene visste ikke hvilke klær de skulle sy. Det var det samme kaoset hvert år, men da dagen dro på og nissene hadde kastet seg over julegrøten, ble det stadig mer og mer orden i sakene. Arbeidet ble gjort som det skulle og nissebarna lekte og lo sammen. Det var til og med noen som prøvde seg på julesangene de hadde sunget i fjor.
onsdag, desember 01, 2004
1. luke i julekalenderen
Hvis man går gjennom lønn- og eikeskoger, gran- og furuskoger, selje- og bjørkeskoger og så enda litt lenger inn i skogen, kommer man til et sted hvor ingen noensinne har vært. Der inne, langt, langt inne i skogen, finnes der en vakker dal. Gjennom dalens blåe sletter og gule skoger slynger det seg en liten elv. Du blir kanskje forundret over at skogene er gule som gull og slettene er blå som havet, men i denne avsides dalen vokser trær og blomster som mennesker aldri før har sett. I denne trolske dalen vokser lilla mose og lav på hver et tre og på hver en sten. I denne fortryllende dalen finnes det vakrere dyr enn man noensinne kan tenke oss. I denne magiske dalen kommer sommerfuglenes og blomstenes skjønnhet virkelig frem fordi de er så store. I denne fredfulle dagen er det fred og harmoni mellom alt som lever og vokser og gror. I denne lyse dalen skinner sola så vakkert at alt glinser i takt. I denne melodiøse dalen synger fuglene sine sanger så vakre, at man nesten ikke kan tro hva man hører. I denne nydelige dalen er rett og slett inntrykkene så mange og så vakre at et vanlig menneske ikke kan klare å ta inn alt på en gang. Men denne fantastiske dalen finnes virkelig, langt, langt inne i skogen. Men i dag er dalens blå sletter dekket av snø, sommerfugler og blomster har forsvunnet, de gule trærne er tynget av snøkrystaller i stedet for frukt og elva er dekket av en speilblank is. Det er nemlig vinter, det er desember, det er jul.
Men hva er det? Noen små, røde vesener opp dukker plutselig opp. De kravler fram fra huler og trær og dekker det hvite landskapet med små røde prikker, akkurat som en stor fluesopp. Det er nemlig nissene som kommer. Nissene, som har ligget i dvale hele sommeren, kommer nå opp for å igjen ta fatt på en ny arbeidsmåned i nissedalen.
Men hva er det? Noen små, røde vesener opp dukker plutselig opp. De kravler fram fra huler og trær og dekker det hvite landskapet med små røde prikker, akkurat som en stor fluesopp. Det er nemlig nissene som kommer. Nissene, som har ligget i dvale hele sommeren, kommer nå opp for å igjen ta fatt på en ny arbeidsmåned i nissedalen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
